Det skriver professor Nils Ivar Agøy ved Høgskolen i Telemark i en kronikk i Dagbladet.

Markeringen av unionsoppløsningen i 1905 engasjerer naturlig nok det sterke fagmiljøet i historie ved høgskolen. Etter 7. juni-arrangementene nærmer det seg nå også 100-årsdagen for folkeavstemningen om unionsspørsmålet i 1905. Den har Nils Ivar Agøy sett nærmere på.

Folkeavstemningen som fulgte drøye to måneder etter at Stortinget 7. juni ensidig hadde vedtatt unionsoppløsningen, fikk svært stor oppslutning.

Resultatet med 368 208 ja og forsvinnende 184 nei er da også så klart at det knapt er overtruffet selv i de strammeste folkedemokratier, skriver han.

Men Agøy mener likevel resultatet med 95,95 prosent ja ikke gir et riktig bilde av folkemeningen.

«Har De sluttet å slå Deres kone?»

De 184 som stemte nei er ofte blitt urettferdig bedømt. De hadde ikke mulighet til å stemme mot unionsoppløsningen, som det så ofte påstås, skriver han.

Stortingets spesialkomité hadde nemlig fått endret avstemningstemaet fra «enige i unionens opløsning» til «enige i den stedfundne opløsning af unionen».

- Spørsmålet var et godt eksempel på «Har De sluttet å slå Deres kone?»-typen. Ved i det hele tatt å stemme, godtok de at unionsoppløsningen var «stedfunden», sier professor Nils Ivar Agøy.

Hva de 184 egentlig mente om unionspørsmålet er heller ikke klart. Den juridiske holdbarheten av Stortingets oppløsningsvedtak var omtvistet. Folk som betraktet seg som lovlydige, kunne ha vanskelig for å godta vedtaket, uansett hva de ellers måtte mene om unionen.

Kom svenskene i forkjøpet
Den realpolitiske hensikten med folkeavstemningen var å kvele all tvil om legimiteten til oppløsningsvedtaket 7. juni. Svenskene var nettopp i ferd med å foreslå en norsk folkeavstemning ut fra det svenske synet at unionen slett ikke var oppløst. Stortingets folkeavstemning kom dem hårfint i forkjøpet.

Avstemningen er ingen bekreftelse på at 7. juni-vedtaket skjedde «under fuld tilslutning og billigelse af det norske folk», som regjeringen like etter erklærte. Den er ikke, og kan ikke være, noe mål på hvor mange nordmenn som 13. august 1905 ønsket å beholde unionen med Sverige, skiver Nils Ivar Agøy i kronikken.

Ensrettet propaganda
Han mener historien om folkeavstemningen er også er historien om en sterk og ensrettet propaganda og en bevisst underkuelse av synspunkter som ikke stemte med flertallets. Den handler om press, trakasserier og selvtekt overfor dem man trodde stemte nei, eller ikke stemte.