Fredag 9. desember disputerer han til dr.polit.graden om "Tvetydige barn".

Hvordan Norge både har tatt i mot, oppfattet og behandlet flyktningebarn gjennom vår nyere historie er teamet for doktorgradsarbeidet.

Ketil Eide har sett nærmere på en gruppe jødiske flyktningebarn som kom til Norge rett før andre verdenskrig, en gruppe ungarske barn som kom til Norge i 1956 og en gruppe tibetanske barn som kom hit i 1964. Alle disse var flyktninger på grunn av dramatiske politiske hendelser i sine hjemland.

Disse tre gruppene sammenligner han med en sammensatt gruppe enslige barn fra ulike deler av verden som har kommet til Norge på 1990-tallet, og som er del av moderne flyktninge- og folkevandringsstrømmer.

Uønsket
Sett fra mydighetenes side har enslige flyktningebarn gjennom hele perioden vært uønsket i det norske samfunnet. De tre første gruppene kom til landet kun som følge av norske private initiativ.

I 1939 fikk Nansenhjelpen omsider lov til å hente 60 jødiske barn til Norge etter jødeforfølgelser i Østerrike og Tsjekkoslovakia. Men myndighetene var sterkt motvillige. Justisdepartementet sa rett ut at det var redd for at barna ville få slike forbindelser til Norge at "vi ikke blir kvitt dem".

- På den tida var det helt legitimt å bruke raseideologi både i Norge og ellers i Europa, sier Ketil Eide.

Etter at sovjettropper knuste folkeopprøret i Ungarn i 1956, var det også private organisasjoner som sørget for å motta en gruppe enslige, ungarske barn til Norge. I opinionen ble de mottatt som frihetshelter, og som nordmenn flest med krigen friskt i minne lett kunne identifisere seg med.

Som følge av Kinas okkupasjon av Tibet sørget Tibetanerhjelpen med den legendariske barnetimeonkelen Lauritz Johnsson i spissen for å hente en gruppe tibetanske barn til Norge fra en flyktningeleir i India. Disse ble framstilt som svært eksotiske, og holdningen var å beskytte dem mot norsk kultur og dermed gjøre det lettere for barna å returnere til Tibet seinere.

Det er først på 1980-tallet staten og det offentligere kommer sterkere inn i omsorg, utdanning og i spørsmål om hvordan de ulike gruppene av asylbarn skal håndteres.

Eksotiske
Ketil Eide ser på konsekvensene av de rasemessige hensyn som ble tatt overfor de jødiske barna, likhetspolitikken overfor de ungarske flyktningene, segregeringspolitikken i møte med tibetanerbarna og integreringspolitikken som blir satt inn overfor gruppen av mindreårige som kommer til Norge på 1990-tallet.

- Mens de tre første gruppene med flyktningebarn i sin tid ble sett på som eksotiske, er det problemene som nå er i fokus, sier han.

Den fulle tittelen på Ketil Eides avhandling er "Tvetydige barn. Om barnemigranter i et historisk komparativt perspektiv". Disputasen foregår ved Universitetet i Bergen. Der skal han først ha en prøveforelesning over emnet "Nasjonalisme som handlingsramme for migrasjonspolitikk".

Ketil Eide (1954) er sosiolog, og har fra 1994 vært ansatt ved ved Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Telemarks avdeling for helse- og sosialfag i Porsgrunn.

Les mer:

• Pressemelding fra UiB