"Det er et privilegium og en stor utfordring å få ha praksis på andres arena, der utfordringene er mer enn bare på det faglige plan. Jeg fikk ha min hjemmesykepleie-praksis i afrikanske Malawi, i en by som heter Mulanje, der te-plantasjer er over alt, og et majestetisk fjell er trekkplaster for turisme. Det å ikke ha innlagt vann, noe ustabil strøm- og telefonnett, - og ikke vaskemaskin, var en liten omveltning i hverdagen, og har vel gjort at jeg prisgir vaskemaskinens funksjon, og det å ha vann i springen.

Kulturen rundt vannpumpene
Men jeg likte å pumpe vann sammen med de lokale kvinnene, og det bære bøttene på hode, og kjenne kulturen rundt vannpumpene. En fikk jo også smake litt på mann og kvinne-rollen her i Malawi. En dag kom en mann til pumpen og fortalte meg at i den malawiske kulturen var det mannen som skulle gå først i køen for å hente vann. Etter 4 uker i Malawi hadde jeg aldri sett en mann hente vann, så jeg smilte og sa at jeg hadde ventet i en halv time på pumpen, og syntes det var rett og rimelig at han skulle stille seg i kø. Kvinnene som forsto engelsk rundt pumpene jublet, og mannen ble utrolig vennlig.

Se også Anjas digitale fortelling (video):

 

Populært bleikansikt

Kvinnene er fortsatt undertrykt av mannen, men den nye generasjon, og de utdannede begynner etter hvert å få mer input av likestilling i samfunnet. Det å være en hvit kvinne, der ikke alle barn har sett eller er trygg på hvite mennesker, var en rar opplevelse. Barna løp i flokk etter oss langs veien, eller reagerte med å gjemme seg, eller gråte av redsel for å se et slikt blekt menneske, så jeg har vel aldri fått så mye oppmerksomhet. De kalte oss asango som betyr bleikansikt.

Jeg reiste nedover til Malawi aleine fra Høgskolen i Telemark, men med studenter fra Høgskolen i Østfold. Jeg var heldig som fikk en suveren jente å dele bopel med. Vi hadde mange gode refleksjoner og frustrerte samtaler.

Mobile helsestasjoner
Hjemmesykepleien hadde et bredt spekter, og helsestasjon, skolehelsetjeneste, kartlegging av sykdomsbildet i ulike landsbyer, familieplanlegging og smertelindrende behandling, var noe å sette seg inn i. Men jeg fikk også være med på barneavdeling, føden, kvinne- og mannsavdeling og nyfødt intensiv.

Helsestasjonen var ikke bare på et sted, men flyttet rundt fra landsby til landsby. Alle skulle få en mulighet til å vaksinere barnet sitt, få hjelp hvis de slet med underernæring, få veiledning og gratis utdeling av forskjellige former for prevensjon. Så selv om alt var organisert på "samlebåndmetoden", var dokumentasjonen viktig kartleggingsarbeid.

En spesiell fødsel
En av de mange opplevelsene som sitter godt på netthinnen, er fødselen. Dette var kvinnens sjette fødsel, hun hadde fire gjenlevende barn. Lokal medisinen (som kvinnen hadde fått hos den lokale ”heksedoktoren”) var inntatt i forkant for å sette i gang veene, noe jordmor ikke var særlig glad for. Når første barn var ute, og vi ventet på placenta (morkaka), kom det isteden enda et hode ut, og jeg har aldri sett et mer skuffet og fortvilet fjes, som hos den moren. Jeg valgte å være hos henne å følge henne opp etter fødsel, og hun fortalte meg på engelsk at hun ikke ante hvordan hun skulle klare å forsørge disse barna. Så gleden og det fantastiske rundt det å få barn, fikk et annet perspektiv.

Syv av ti kvinner som fødet på sykehuset jeg var på var HiV-positive. Moren til tvillingene var riktignok ikke HiV-positiv, men hadde mange andre sykdommer.

Brukte sang og bilder
Undervisning er jo et ufattelig viktig element i et samfunn der underernæring/feilernæring, hiv og aids er dagligdags, og der familieplanlegging er et viktig tema for å få kontroll over samfunnssituasjonen. Det som fasinerte meg, var alle virkemidlende som ble tatt i bruk for å formidle kunnskap rundt disse områdene. Sanger og bilder er mye brukt i forhold til analfabetismen, undervisning om ernæring og forkjellige sykdommer starter allerede på første trinn, der jeg personlig syntes det kunne være litt vanskelig og snakke om en av smitteveiene til hiv/aids fordi noen på trinnet ikke var mer enn 6 år. Også kvinnene lærte om prevensjon gjennom en egen prevensjonssang.

Barnas syn på HiV-smitte
Jeg var ganske spent når emnet ble tatt opp og en sykepleier spurte barna hvordan de trodde hiv smittet. En 6 år gammel jente svarte, at det var viktig å gå med lange nok underskjørt, en gutt på 9 år sa at det var ved seksuell omgang. Man skal tidlig lære for å overleve. Noe jeg må fortelle er hvordan de løser kuvøse problematikken, siden de ikke har strøm hele tiden.

”Kenguru mor ” ble det kalt, og alle barn under 2 kilo, skulle bindes inntil brøstet på moren, der de fikk den riktige varmen. Det er ikke mye smertelindring i form av tabletter her, men jeg har opplevd situasjoner der sykepleier har brukt punkttrykk, og det er for å få fokus vekk fra smerten og heller til å dreie seg om samtalen.

 

Så fornøyd, så positiv, men også HiV-positiv
Vi hadde én fungerende lege på sykehuset, så sykepleieren har et utrolig stort ansvar, og med én sykepleier på 24 pasienter, kan det bli ganske hektisk til tider. Jeg var ute og kartla landsbyer, der pasientene oftest var mellom 20 og 35 år og hiv positive. Det at pasientene er på samme stadiet i livet som meg selv, gjør kraftig inntrykk. En mannlig pasient på 32 år med HIV hadde fått hud kreft som hadde resultert i store byller på foten. Når vi kom på hjemmebesøk sitter han utenfor jord huset sitt, og barna hans løper rundt han. Han smiler og viser fram sin hageflekk, hvor han dyrker maten til familien, og viser hvor stolt han er av det han har fått til.

Vi observerer og ser til foten hans, penicillin tabelletter var knust og lagt på de åpne sårene, siden de ikke hadde krem, og

det ga positivt resultat. Vi kartla smerteproblematikken hans, i forhold til hvordan vi kunne hjelpe. Så fornøyd, så positiv, og fra min synsvinkel være i en så tøff situasjon er beundringsverdig, og hva de får til med de midlene en har er fint å se.

Min drømmepraksis
Dette har vært min drømmepraksis. Jeg har våknet opp hver dag med en utrolig giv etter å komme meg ut i praksis, men jeg har også opplevd død og fortvilelse som selvfølgelig har satt spor.

Hvis noen ønsker å terpe på det kliniske blikket (”se” hva som feiler pasienten, uten å ta en rekke undersøkelser), utfordre seg selv med å se ting og gjøre ting på en litt annen måte, så er en slik praksis utrolig givende og lærerikt på alle plan.

Jeg selv er 34 år og tobarnsmor, og har savnet barn og kjæreste, men ville aldri vært denne praksisen foruten."

Hilsen Anja Hauge Mikkelsen, student fra kull 2005, BA sykepleie, deltid