Stadsmusikantordningen

Prosjektet Med Spil at betiene alle og een hver tar for seg stadsmusikantvesenet i Norge på 1600- og 1700-tallet. Ordningen gikk i korthet ut på at en musikant søkte Kongen eller magistraten i en by om enerett til alt spill mot betaling i et geografisk avgrenset område. Ordningen ble innført i Bergen 1620, i Christiania 1664 og i Skien 1671. Kongsberg fikk sin første stadsmusikant i 1724. Eneretten omfattet spill i alle typer gjestebud og feiring av livshøytider, samt opplæring og musikk i kirken. Ordningen tok utgangspunkt i byene, men gradvis ble privilegieområdet utvidet til også å gjelde landdistriktene. For mange av stadsmusikantene ble privilegieområdet etter hvert så stort at det var vanskelig å overkomme alle spilleoppdrag og kontrollere ulovlig spill. Ikke alltid var stadsmusikanten like velkommen heller. Bøndene ønsket gjerne lokale spillemenn til å spille i bryllupene sine. Det førte til en ordning med bortforpaktning av landdistrikt til lokale spillemenn som stadsmusikanten fant å kunne godkjenne. Forpakterspillemannen måtte betale en årlig leie til stadsmusikanten, til gjengjeld fikk han eneretten til alt spill mot betaling i sitt eget distrikt. Forpaktningen ble ofte gjort kjent ved tinglysing. Gjennom denne delegeringen fikk forpakterspillemannen en form for autorisasjon fra stadsmusikanten. Stadsmusikantene var opptatt av kvalitet i musikkutøvingen. Den autoriserte spillemannen fikk et slags kvalitetsstempel eller offentlig godkjenning gjennom utnevningen. I Tinn i Telemark ble uttrykket stenderspelemann brukt om forpakterspillemenn. Trolig fungerte en slik tittel som en sosial markør.

Forsiden på notesamlingen fra 1751 på Kongsberg, Pars Prima af Den Spillendes Tidsfordriv bestaaende udi een Samling af adskilige Smukke Stykker til Claveret forfattede. Samled per M. Calmar Kongsberg 14. Januarii Anno1751.

Stadsmusikantvesenet i Norge er et forholdsvis lite utforsket felt, ikke minst gjelder det forpakterordningen. Stadsmusikantene i en stor og viktig by som Kongsberg har fått liten oppmerksomhet blant så vel musikkhistorikere som lokalhistorikere. Hovedvekten i undersøkelsen vil derfor ligge på denne regionen. For å få et større overblikk og få fram typiske trekk ved ordningen, skal det foretas en sammenliknende undersøkelse av tilsvarende forhold i Skien og Bratsberg amt.

Organisering

Stadsmusikantvesenet var organisert i et hierarkisk system der den kongelig privilegerte stadsmusikanten selv tronet aller øverst. Det er godt dokumentert at stadsmusikantembetet ofte gikk i arv fra far til sønn eller til enke. Hva slags slektskapsforhold finner vi på Kongsberg? Bortsett fra den første stadsmusikanten på Kongsberg, fikk alle de andre sine privilegier fra stadsmusikanten i Christiania og Akershus.

Det er også mye som tyder på at også forpakterretten gikk i arv. Slik sett kan vi snakke om familiedynastier i musikklivet. Hvordan så dette hierarkiet ut i Numedal og Sandsvær? Hvorfor er forpakterordningen så utbredt i denne regionen? Var det slik at stadsmusikanten gjennom delegering bygget opp et nettverk av allierte fordi han ikke kunne vinne i konkur-ransen med de lokale spillemennene?

Rekruttering

Utskårne som viser Bergsyngerkoret på Kongsberg.

Ut over det å gjennomføre en empirisk kartlegging, vil jeg undersøke forhold som sosial bakgrunn og faglige forutsetninger for musikkutøvingen. Hvor kom stadsmusikantene fra, og hva slags utdanning hadde de? I hvilken grad var embetet selvrekrutterende? Og videre, hvem ble forpakterspillemenn og hva slags bakgrunn hadde de og hva måtte til for å beholde retten?

Stadsmusikanten var pålagt å holde seg med svenner. Denne mester-svenn-modellen finner vi igjen i sentrale hardingfeleområder på 1800-tallet, som for eksempel Numedal og Telemark. I hvilken grad la forpakterne denne modellen til grunn for sin egen opplæringsvirksomhet? Hvilken betydning hadde stadsmusikanten som musikkpedagog i forhold til forpakterne? Har det foregått en form for prøvespilling og kvalifisering av de som ble forpakterspillemenn?

Det finnes en notesamling fra Kongsberg med tittelen Pars Prima af Den Spillendes Tidsfordriv bestaaende udi een Samling af adskilig Smukke Stykker til Claveret for fattede. Samled per M. Calmar Kongsberg 14. Januarii Anno 1751. Notesamlingen er en unik kilde til kunnskap om opplæring av svenner, musikalske impulser og hva som ble spilt på Kongsberg på midten av 1700-tallet. Har deler av dette repertoaret funnet veien til forpakterspillemenn og dermed til folkemusikktradisjonen? Det har utvilsomt vært et felles repertoar mellom stadsmusikanter og forpakterspillemenn i andre deler av landet. M. Calmars notesamling vil i så måte være en viktig kilde i kartleggingen av tilsvarende forhold i Kongsbergdistriktet.

Musikkpraksis

Stadsmusikanten og forpakterspillemannen representerte to forskjellige musikkulturer, ”by og land.” Hva kan man lese ut av bevilgningene med hensyn til arenaer for musikkutøvelse? Rettssaker om ulovlig spill forteller om kulturkollisjoner og konflikter mellom de privilegerte og de uautoriserte, mellom stadsmusikanten og hans musikk på den ene side og lokale musikktradisjoner på den andre. Jeg ønsker å belyse disse konfliktene og undersøke i hvilken grad stadsmusikantordningen hemmet eller fremmet de lokale musikktradisjonene og musikkutfoldelsen på bygda.

Det er vanlig å definere folkemusikk som bruksmusikk, musikk som har en funksjon ut over underholdning. Eksempel på funksjon er musikk i seremoniell sammenheng og til dans. På 1700-tallet var ikke forskjellen mellom de to musikkulturene særlig stor i så måte, dansemusikken var den viktigste inntektskilden for både stadsmusikanten og forpakterspillemannen. Hva forteller nevnte notesamling og andre notesamlinger om musikkpraksis på Kongsberg spesielt og i tilsvarende byer generelt?

Komparative undersøkelser

Musikkhistorien i Telemark fra 1800-tallet og utover er godt beskrevet, ikke minst gjelder det den folkelige tradisjonen. Når det gjelder 1600- og 1700-tallet vet vi langt mindre. Her savnes et dybdestudium, både av liv og virke, samt forholdet til uautoriserte spillemenn i resten av Bratsberg amt. De to forpakterne som er nevnt i tradisjonen, er omtalt i bygdebøker for Tinn og Seljord. Relasjonen forpakter – stadsmusikant er ikke undersøkt. Tanken er å gjennomføre et omfattende søk i primærkilder for om mulig å finne ut om forpakterrett ble tinglyst og i så fall, hvem som fikk den. Dette vil være sentralt i undersøkelsen av stadsmusikantordningen i Skien med hensyn til organisering og funksjon. Det vil også være nødvendig å undersøke tilsvarende forhold i Drammensregionen, som hørte inn under Christiania og Akershus. Denne regionen har vært bortforpaktet gjennom det meste av stadsmusikanttida, og fra et visst tidspunkt har Sandsvær blitt lagt inn under denne.

Doktorgradsprosjektet skal gjennomføres ved NTNU/HiT på deltid i perioden 2008 til 2013.