Utviklingen i ordstilling i gammelengelsk er teamet for Øystein Heggelunds doktorgrad.

Doktorgradsarbeidet hans er en syntaktisk og pragmatisk språkhistorisk studie av ordstillingen i gammel- og middelengelsk. I dette arbeidet har han gjennomgått et materiale bestående av hele 9 600 setninger.

Hovedfokuset er underordnede setninger. Heggelund har analysert posisjonen til setningsleddene subjekt, verb og objekt, samt hvilken sammenheng det er mellom et ledds posisjon og dets lengde eller vekt og informasjonsverdi.

Latinske forbilder
En god del av det gammelengelske materialet er hentet fra prekensamlinger, og noen av disse er oversettelser fra latin. Heggelund mente at latinske forbilder hadde lite å si for ordstillingen i hans undersøkelse.

Det er ordstillingen og informasjonsverdien i setninger som for eksempel ”Godes is Þæt yrfe Þe we big leofiaÞ" som interesserer Heggelund. (Ordrett oversatt: “God’s is that substance which we by live”). Verbet står til slutt.

Verb og objekt bytter plass
Periodene gammel- og middelengelsk er i avhandlinga til Heggelund avgrenset til 850-1100 og 1100-1500. I løpet av denne tida gikk underordnede setninger fra å ha en blanding av ordstillingsmønstrene subjekt-objekt-verb til at verbet kommer i midten som i moderne engelsk.

Øystein Imerslund Heggelund disputerte 7. mai ved Universitetet i Bergen, og tittelen på avhandlingen er: ”Word Order in Old English and Middle English Subordinate Clauses”.